Eventyrlig

Foto: Privat Endelig her det høst, min soleklare favorittårstid! Jeg elsker alt med den - det strålende fargespillet, den friske lufta, kvelder med favorittfilmer- eller bøker, varme sokker og noe varmt i koppen. Bedre kan det vel ikke bli.  Det finnes imidlertid noe jeg liker enda bedre enn alt dette, nemlig at høsten er "spooky season", nummer en. I denne årstiden passer det perfekt  å samles rundt et leirbål og fortelle historier som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. For slik er det bare - å høre spøkelseshistorier når sola skinner fra skyfri himmel blir liksom ikke helt det samme. Men når mørket senker seg, og det eneste lysskinnet kommer fra det lille leirbålet vi alle sammen kryper sammen rundt mens flammene kaster sitt spøkelsesaktige skjær over ærverdige gamle trekroner og nordlyset flakker så spøkelsesaktig oppe på himmelen... det er noe helt annet! Sannsynligvis har folk fortalt spøkelseshistorier her i landet helt siden steinalderen - det finnes bevarte...

 Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har satt meg opp i senga, gispende etter pusten og med puls i tre hundre, før jeg lettet innså at det hele bare var en drøm. Høres det kjent ut? Ikke? Pris deg lykkelig, for mara var ikke ute etter deg denne gangen. Ifølge psykologer er drømmer hjernens måte å deale med dagens opplevelser, samtidig som alt grumset i underbevisstheten får fritt spillerom til å komme opp til overflaten, noe som forklarer hvorfor mange drømmer er like surrealistiske som et Salvador Dali-maleri. Skjønt, man vet jo aldri - ser vi til folketroen, skyldes marerittene en heller lite hyggelig skapning, nemlig mara.  Hvem er mara? Felles for myter og eventyr over hele verden er at hun ikke selv er skyld i sin tilstand - hun er resultatet av en forbannelse eller ondsinnet trolldom. Noen steder, særlig i Øst-Europa, heter det at det syvende barnet i en familie blir en varulv dersom det er en sønn, og en mare eller heks dersom det blir en datter. Svært lite hygge...