Eventyrlig

Illustrasjon: May Lis Ruus Den typiske morderen på 1700-1800-tallet var ikke en full mann med kniv, men ei fortvilet, ung jente som ikke hadde annet valg enn å ta livet av sitt nyfødte barn. Barnet kan ha vært resultatet av en natt med ekte kjærlighet, men det kunne like fullt være konsekvensene av et seksuelt overgrep. Moren var stort sett ugift, av bonde- eller husmannsfamilie, og hun risikerte både sosial skam og utestengelse fra samfunnet og familien for å ha "kommet i uløkka", som det het den gangen. Barnefaren kunne være gift fra før, eller rett og slett være en feiging som hadde stukket av fra sitt ansvar. Uansett var skammen hennes - hun var den som risikerte å bli satt i gapestokk på kirkebakken til spott og spe, miste arbeidet sitt og kanskje også bli kastet ut hjemmefra. Hvem kan vel klandre henne for å ty til desperate midler for å unngå noe slikt? Like fullt var det streng straff for barnemord - som regel dødsstraff. I tillegg dømte moren sitt drepte, udøpte barn...

  Kjem eg med åt manne dei, dei bar på gloande jord: Gud nå'e dei fatige såline, som flutte deildir i skog! Deildegast, av  Triton / Wikimedia Commons  (with  Midjourney ) . Vers 40 i Draumkvedet, et norsk visjonsdikt fra middelalderen, beskriver skjebnen som venter etter døden for de som flyttet deilder, merkesteiner mellom gårdstomtene, i middelalderen. Har du økt din egen eiendom på bekostning av naboens, må du i all evighet bære rundt på merkesteinen, eller på jorden du har stjålet, som i diktet er rødglødende for å øke smertene. Jordeiendom, særlig dyrkbar jord, var i det førindustrielle samfunnet den viktigste kilden til rikdom og livsopphold. Noen få meters forskjell på eiendommen kunne betyr forskjellen på velstand og hungersnød. Det er slik å forstå ikke så rart å skjønne at de som hadde flyttet merkesteinene - deildene - mellom gårdene ble straffet hardt for sin ugjerning i det hinsidige: Du hadde beriket deg på bekostning av din nabo, som kanskje dermed f...