Gjengangere, daudinger og annet skrømt

Jeg simpelthen elsker spøkelseshistorier. Jeg elsker å lære om hjemsøkte steder både i min egen hjemby, Tromsø og i resten av verden, og er jeg ute og reiser, er det nærmest selvsagt at jeg leter meg frem til en eller annen "ghost walk" for å lære mer om den lokale spøkelsestradisjonen. Jeg har vært på spøkelsesvandring både i Dublin, York og Oslo, og flere steder blir det sikkert etter hvert, om jeg kjenner meg selv rett. I tillegg elsker jeg Roald Larsens bøker om nordnorsk sagntradisjon, hvorav den første - Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere - er tilgjengelig digitalt her. Jeg leser spøkelseshistorier for elevene mine hele vinteren, særlig i mørketida, og hører på Skrekkpodden og andre podcaster med skumle tema. 

Kittelsens illustrasjon fra Ørnulf Hodnes "Vetter og skrømt"
(1995) Foto: Privat

Spøkelseshistorier og skrekkfilmer gir oss anledningen til å flørte litt med det overnaturlige; vi får det etterlengtede grøsset nedover ryggen, men kan le av vår egen frykt etterpå - det var jo bare en historie! Men hva er egentlig spøkelser?

Kort fortalt er spøkelser og gjenferd ånden etter en avdød som av ulike grunner velger å bli igjen på jorden fordi de ikke vil eller kan fortsette til en tilværelse i det hinsidige. Flere forskjellige typer finnes, deriblant utburd (gjenferdet etter et barn som ble drept eller satt ut i skogen rett etter fødselen), deildegast (gjenferdet etter en som flyttet merkesteiner i levende live), draug (gjenferdet etter noen som har omkommet på havet) og mange andre. Noen ser ut som gjennomsiktige menneskeskikkelser, andre som kadavre stått rett opp fra graven, og elkelte, som poltergeisten og lyktemannen, gir seg kun til kjenne gjennom lyder eller overnaturlige lys. Mens noen gjengangere er vennligsinnede og kan komme med hjelp og råd, og andre er tragiske eller ondsinnede skikkelser som kan skade eller til og med drepe folk. Mye tyder på at deres personlighet mens de var i live, og til en viss grad også dødsmåten, kan ha innvirkning på deres fremtreden også i det hinsidige, og det er vel ikke særlig overraskende; om du døde brått og uventet (f.eks ble myrdet eller døde i en ulykke) eller på tragisk vis (som selvmord) fikk du en betraktelig mer negativ avslutning på din jordiske tilværelse enn dersom du døde fredfullt i en god, varm seng omgitt av venner og familie som du fikk tatt ordentlig farvel med. 

Troen på spøkelser og gjenferd finnes over hele kloden og har sannsynligvis alltid vært en del av menneskenes forestillingsverden - en artikkel på forskning.no viser verdens eldste tegning av et spøkelse på en leirtavle som også inneholder en instruksjonsguide for hvordan en skal hjelpe spøkelser over til den andre siden - rett og slett en håndbok for eksorsister! "Ghostbusting" var med andre ord en greie også i antikkens Babylon. Who you're gonna call?

Om du ønsker å lese mer om spøkelser, kan jeg anbefale denne utmerkede artikkelen fra forskning.no fra 2003, hvor fagredaktør Erik Tunstad virkelig tar et dypdykk i spøkelsenes kulturhistorie. Velle Espelands bok om spøkelser er også varmt å anbefale! Les den og nyt et godt grøss!