Deildegasten - den nordiske Sisyfos

-

 Kjem eg med åt manne dei,

dei bar på gloande jord:

Gud nå'e dei fatige såline,

som flutte deildir i skog!

Deildegast, av Triton / Wikimedia Commons (with Midjourney).



Vers 40 i Draumkvedet, et norsk visjonsdikt fra middelalderen, beskriver skjebnen som venter etter døden for de som flyttet deilder, merkesteiner mellom gårdstomtene, i middelalderen. Har du økt din egen eiendom på bekostning av naboens, må du i all evighet bære rundt på merkesteinen, eller på jorden du har stjålet, som i diktet er rødglødende for å øke smertene.

Jordeiendom, særlig dyrkbar jord, var i det førindustrielle samfunnet den viktigste kilden til rikdom og livsopphold. Noen få meters forskjell på eiendommen kunne betyr forskjellen på velstand og hungersnød. Det er slik å forstå ikke så rart å skjønne at de som hadde flyttet merkesteinene - deildene - mellom gårdene ble straffet hardt for sin ugjerning i det hinsidige: Du hadde beriket deg på bekostning av din nabo, som kanskje dermed fikk hardere kår. 

Deildegasten er gjenferdet etter en slik ulykkelig sjel, en som flyttet merkesteiner i levende live. Som straff må han etter døden streve for å få steinen på plass der den egentlig skal stå, i likhet med kong Sisyfos i gresk mytologi. Siden han er en ånd, er det ikke så lett - alltid glipper den for ham i aller siste øyeblikk, til hans store sorg. Det eneste som hjelpe deildegasten, er at et modig menneske våger å gå inn i skogen der gasten er og tilby ham sin hjelp. Han vil da vise hvor steinen er, og gå foran for å vise hjelperen sin hvor steinen skal plasseres. Får han steinen plassert tilbake der den skal være, får han endelig fred. Ellers må han gå igjen og slite med steinen helt til dommedag.

Ofte kan man høre ham rope fra skogen:

Skiftesteinen er tung å bera.
Når skal dommedag vera?

Det er lett å tenke seg at deildegasten må ha vært en fattig leilending eller husmann - en som i desperasjon tydde til ufine midler for å holde liv i seg og sine. Men også de bedrestilte kunne falle for fristelsen til å mele sin egen kake: Den danskfødte lensherren Erik Munk (fødselsår ukjent - død 1694) skal i en rettstvist om et skogstykke i Holt i Agder ha sverget ed på at han sto på egen jord. Det var forsåvidt sant - han hadde smuglet jord fra eiendommen ned i skoene sine, og siden han var kongens mann, gav retten ham medhold, den sniken! Folkeminnet levner ham imidlertid liten ære - ifølge et lokalt sagn går Erik Munk igjen den dag i dag som deildegast og strever forgjeves med å få tilbake grensesteinene mellom sin egen og naboens eiendom på plass. Tydeligvis har ingen tatt bryet med å hjelpe ham... 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre bukkene Bruse - den usensurerte versjonen

-
Bilde
  De tre bukkene Bruse er et av våre mest kjente folkeeventyr, som alle har et forhold til. Vi blir fortalt det gjentatte ganger, både hjemme og i barnehagen, og i en ny barnebokserie av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund drar bukkene både på badeland, til Syden og begynner på skolen.  Men fortalte egentlig Asbjørnsen og Moe hele sannheten om bukkene Bruse? Jeg tror ikke det - så her følger derfor den fullt usensurerte versjonen! NB! Leses på eget ansvar - forfatteren tar IKKE ansvar for eventuelle traumer som følge av tapt barndoms uskyld!  Otto Sinding, 1879. Public Domain.  De tre bukkene Bruse Det var en gang tre bukker som skulle gå til seters for å gjøre seg fete, og alle tre  het de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss som de skulle over, og den største bukken Bruse tenkte at det sannsynligvis bodde et troll under broa, for der liker troll å bo. Men den største bukken var en skikkelig feiging, og ville ikke risikere livet mot trollet.  «G...
Les mer

Prinsessa som ikke lot seg målbinde

-
Bilde
Erik Werenskiolds illustrasjon til eventyret. Public domain.       Det var en gang en konge. Han hadde ei datter som var både klok og viljesterk, og hun sparte ikke på sine ord. Men kongen var en gammeldags mann og likte dårlig at noen talte ham imot, aller minst hans egen datter. Jenter skulle jo tie og adlyde, mente han. Han syntes derfor at hun var både vrien og vrang, og tenkte at det beste nok var å få henne gift så snart råd var. Derfor lot han lyse ut på alle landets kirkebakker at den som kunne målbinde prinsessa, skulle få både henne og halve riket. Men prinsessa var ikke den som lot seg styre uten videre, må du vite. Hun fikk sin far til å love at dersom ingen klarte å målbinde henne, da skulle hun selv råde i riket som dronning alle sine dager. Det var mange som ville prøve seg, kan du tro, for de tenkte at å målbinde ei prinsesse kunne vel ikke være så stor en kunst. Så frierne kom i flokk og følge fra alle kanter av riket, men prinsessa var så klok i ord...
Les mer

Kjerringa mot strømmen - revansj for ei tøff dame!

-
Bilde
I eventyret om Kjerringa mot strømmen møter vi det som må sies å være et av det førindustrielle samfunnets mer grelle utslag av mannssjåvinisme. Mannen og kona krangler om hvorvidt åkeren skal skjæres eller klippes, og siden mannen er av den gammeldagse typen som ikke tåler at et kvinnfolk sier ham imot, ender det med at han regelrett drukner kjerringa si. Men får drapet noen konsekvenser for ham? Neida! Tvert imot gjøres det et humoristisk poeng ut av at kjerringa er så vrang og vanskelig (sett fra mannens perspektiv) at når de sokner etter henne, viser det seg at hun har flytt opp mot strømmen – slik at de finner henne ovenfor fossen! For å yte den stakkars kjerringa litt rettferdighet har jeg derfor valgt å lage en ny versjon, der hun endelig får framstå som den standhaftige, selvhevdende og tøffe dama hun egentlig var. Og muligens som oppfinneren av en sentral maskin innen landbruket...  Her følger altså en ny versjon av Kjerringa mot strømmen – med kjønnsperspektiv. Erik ...
Les mer