Utburden - vår mest tragiske gjenganger

Illustrasjon: May Lis Ruus

Den typiske morderen på 1700-1800-tallet var ikke en full mann med kniv, men ei fortvilet, ung jente som ikke hadde annet valg enn å ta livet av sitt nyfødte barn. Barnet kan ha vært resultatet av en natt med ekte kjærlighet, men det kunne like fullt være konsekvensene av et seksuelt overgrep. Moren var stort sett ugift, av bonde- eller husmannsfamilie, og hun risikerte både sosial skam og utestengelse fra samfunnet og familien for å ha "kommet i uløkka", som det het den gangen. Barnefaren kunne være gift fra før, eller rett og slett være en feiging som hadde stukket av fra sitt ansvar. Uansett var skammen hennes - hun var den som risikerte å bli satt i gapestokk på kirkebakken til spott og spe, miste arbeidet sitt og kanskje også bli kastet ut hjemmefra. Hvem kan vel klandre henne for å ty til desperate midler for å unngå noe slikt? Like fullt var det streng straff for barnemord - som regel dødsstraff. I tillegg dømte moren sitt drepte, udøpte barn til en grusom skjebne - barnet, som ikke var døpt eller begravet i kristen jord, ble en gjenganger som var både skremmende og tragisk på samme tid - utburden. 

Utburden viser seg sjelden, men kan fremstå som et lite barn i den alderen det ville vært om det hadde fått vokse opp. Noen ganger kan de også vokse seg kjempesvære eller ta andre skikkelser. Som regel gir de seg helst til kjenne med sin spinkle, klagende spedbarnsgråt fra stedet der den ble drept og begravet. Noen ganger nevner den moras navn, eller ber om å få et navn. Den kan også henge seg på ryggen til forbipasserende og forsøke å kvele dem. For å bli kvitt den, kan man foreta en såkalt nøddåp, hvor man kaster litt vann over skulderen og samtidig roper høyt: "Eg døyper deg på von, anten Guro eller Jon." Ordlyden kan variere, men det var viktig å ha med ett jente- og ett guttenavn, ettersom man ikke visste hvilket kjønn utburden hadde. Alternativt, om den ber om et navn, kan du si: "Du kan ta mitt!" Når utburden var døpt, fikk den endelig fred. 

Sagn om utburden finner vi også i samisk fortellertradisjon - der kalles den Eahpáraš, og på samme måte som de norske utburdene, kan nøddåp gi dem fred. 

Frem til langt utpå 1800-tallet var de fleste mord spedbarnsdrap, og det eneste som fikk tallet ned, var at stigmaet ved å være ugift mor gradvis ble mindre, og ved at barnefedrene måtte ta ansvar for resultatet av sine eskapader. Likevel, historiene om utburden viser hvordan skam og skyld knyttet til sex i stor grad har vært kvinners byrde å bære gjennom historien.