Prinsessa som ikke lot seg målbinde

Erik Werenskiolds illustrasjon til eventyret. Public domain. 

    

Det var en gang en konge. Han hadde ei datter som var både klok og viljesterk, og hun sparte ikke på sine ord. Men kongen var en gammeldags mann og likte dårlig at noen talte ham imot, aller minst hans egen datter. Jenter skulle jo tie og adlyde, mente han. Han syntes derfor at hun var både vrien og vrang, og tenkte at det beste nok var å få henne gift så snart råd var. Derfor lot han lyse ut på alle landets kirkebakker at den som kunne målbinde prinsessa, skulle få både henne og halve riket.

Men prinsessa var ikke den som lot seg styre uten videre, må du vite. Hun fikk sin far til å love at dersom ingen klarte å målbinde henne, da skulle hun selv råde i riket som dronning alle sine dager.

Det var mange som ville prøve seg, kan du tro, for de tenkte at å målbinde ei prinsesse kunne vel ikke være så stor en kunst. Så frierne kom i flokk og følge fra alle kanter av riket, men prinsessa var så klok i ord og så snar i tanken at hun satte dem alle fast, alle som en.

Til slutt ble kongen lei av alt dette rennet i kongsgården. Så derfor lot han lyse ut at den som forsøkte å målbinde prinsessa og ikke maktet det, han skulle merkes på begge ørene med det store svijernet hans.

    Så var det tre brødre som ville ut og friste lykken, for å se om ikke de kunne vinne prinsessa og halve kongeriket. De var gode venner og vel forlikte, og dro av sted sammen.

På veien tok den yngste, Askeladden, med seg alt det rare og skrøpelige han kom over. Og det var ikke så rent lite, skal jeg si deg. Hver gang han stanset for å plukke opp noe de andre mente var bare skrot, rynket de på nesa.

«Hva skal du med det der?» sa de. «Kast det!»

«Åh, jeg har nå slikt å gjøre, jeg har nå slikt å føre, så jeg fører vel den,» svarte Askeladden, og tok det med seg.

    Så kom de fram til kongsgården.

Først ble den eldste sluppet inn til kongsdatteren.

«God dag,» sa han.

«God dag igjen,» sa prinsessa. «Jeg vet vel hvorfor du er her, som alle de andre.»

«Det er sannelig varmt her inne,» sa han og tørket seg i panna.

«Det er varmere i glohaugen,» svarte prinsessa, og der lå svijernet og glødet.

Da han fikk øye på det, mistet han både munn og mæle, og det gikk med ham slik kongen hadde lovd.

Så kom turen til den mellomste, og det gikk ikke likere for ham enn for den eldste.

    Til sist var det Askeladdens tur.

«God dag,» sa han.

«God dag igjen,» sa prinsessa. «Du er vel her for å prøve å målbinde meg, du også.»

«Nei, det kunne meg vel ikke falle inn,» sa Askeladden. «Jeg fór nå bare forbi og ville høre om jeg kunne få stekt skjæra mi i glohaugen deres.»

«Hun sprekker nok,» sa prinsessa.

«Ikke mer enn andre har gjort her inne,» sa Askeladden og la skjæra til rette. «Men jeg slår nå denne  vidjespenningen om henne, for sikkerhets skyld.»

«Den er for vid,» sa prinsessa.

«Ikke videre enn godt er,» svarte Askeladden. «Viddet ditt er videre, må vite. Men jeg setter i en kile, så holder det.» 

Det fikk prinsessa til å trekke på smilebåndet, men hun tok seg i det. «Fettet renner av henne,» skyndte hun seg å si.

«Det gjør vel det,» sa Askeladden, «Men det har rent likeså meget av de svette frierne dine, der de falmet etter ord for å gjøre deg taus.»

«Nå har jeg aldri hørt på maken!» utbrøt prinsessa.

«Nei, maken til deg finner en ikke overalt,» sa Askeladden rolig.

Da måtte prinsessa smile, og hun måtte tenke seg om et øyeblikk.

«Du taler godt for deg,» sa hun til sist. «Men i motsetning til andre mannfolk vil du ikke gjøre meg stum.»

«Nei,» sa Askeladden. «Det er bedre at to kan tale enn at én skal tie.»

Da syntes prinsessa vel om ham, og foreslo å ta ham til mann. Men Askeladden sa:

«Du rår nok best over riket ditt selv når den tid kommer. For du vil tjene ditt land med både vett og forstand.»

Og slik ble det. Da kongen døde, tok prinsessa dronningnavn og styrte landet både klokt og vel alle i sine dager. Og Askeladden ble ved hennes side som en god venn og klok rådgiver.

Og snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.