Kjerringa mot strømmen - revansj for ei tøff dame!

I eventyret om Kjerringa mot strømmen møter vi det som må sies å være et av det førindustrielle samfunnets mer grelle utslag av mannssjåvinisme. Mannen og kona krangler om hvorvidt åkeren skal skjæres eller klippes, og siden mannen er av den gammeldagse typen som ikke tåler at et kvinnfolk sier ham imot, ender det med at han regelrett drukner kjerringa si.

Men får drapet noen konsekvenser for ham? Neida! Tvert imot gjøres det et humoristisk poeng ut av at kjerringa er så vrang og vanskelig (sett fra mannens perspektiv) at når de sokner etter henne, viser det seg at hun har flytt opp mot strømmen – slik at de finner henne ovenfor fossen!

For å yte den stakkars kjerringa litt rettferdighet har jeg derfor valgt å lage en ny versjon, der hun endelig får framstå som den standhaftige, selvhevdende og tøffe dama hun egentlig var. Og muligens som oppfinneren av en sentral maskin innen landbruket... 

Her følger altså en ny versjon av Kjerringa mot strømmen – med kjønnsperspektiv.

Erik Werenskiolds illustrasjon til eventyret. 1883, public domain. 

Kjerringa som lærte verden å klippe åkeren

 Det var en gang en mann som hadde ei kjerring. Han var en gammeldags og tradisjonsbunden kar, og syntes hun var både vrien og vrang, for hun sa ham støtt og stadig imot. Så var det en søndag utpå sommeren at de skulle ut og se på hvordan åkeren sto. 

Da de kom til åkeren på andre siden av elva, sa mannen: «Ja, nå er åkeren skjær, i morgen får vi ta til å skjære.»

«Ja, i morgen kan vi ta på å klippe’n,» sa kjerringa, mest på skjemt. Men det skjønte ikke mannen. 

«Hva for noe, skal vi klippe åkeren? Skal vi ikke få lov til å skjære nå?» spurte han. 

Nei, klippe den skulle de, mente kjerringa. 

«Jeg mener du har gått fra det vesle vettet du hadde,» sa mannen, han tok spøken på ramme alvor «Har du noen gang sett at noen har klippet åkeren?»

«Nei, men noen må være den første,» mente kjerringa. 

«Godt redskap gir godt arbeid,» sa mannen. «Jeg tror ikke det blir rare skuronna om vi klipper åkeren med sauesaks.»

«Jo, klippe, klippe, klippe,» sa kjerringa, mens hun hoppet opp og klippet med fingrene i lufta som ei saks. Men hun så seg ikke for, og derfor datt hun ut i elva rett der det var på det dypeste.

Mannen vasset uti og fikk tak i en hårlokk på kjerringa, så hun så vidt fikk hodet over vannet. «Skal vi så skjære åkeren?» spurte han, for nå var han arg i målet og ville få rett.

Men kjerringa sto på sitt. «Nei, klippe, klippe, klippe,» fortsatte hun.

«Ja, jeg skal lære deg å klippe, jeg,» brølte mannen og dukket henne under både lenge og vel. Men rett som det var, ble kjerringa så tung, at mannen måtte slippe taket. 

Men etter ei stund kom mannen til å tenke at det var synd hun ikke skulle komme i kristen jord. Derfor fikk han med seg folk og soknet etter henne. Men alt det de lette og soknet nedover hele elva, så fant de ingen kjerring. For kjerringa var både listig og lur. Hun dukket godt under vannet og svømte oppover mot strømmen til hun kom i land et sted hvor ingen kunne se henne. Litt gull og sølv hadde hun lurt unna fra før av, og det brukte hun til å rømme til Amerika. Der fant hun opp en maskin til å klippe åkeren med, og det brakte henne både rikdom og velstand, kan du vite. Og siden har folk klippet åkeren både titt og ofte.

Og snipp, snapp snute, så var eventyret ute.