Trollene og kristendommen

Bergtroll brølte,

det braket i fjell, 

hele den urgamle jorda ristet... 

(Hymeskvadet, Den Eldre Edda) 

Eventyr og sagn om troll har eksistert i hvert fall siden vikingtiden. De første skriftlige kildene som beretter om troll skildrer dem som svære uhyrer, fiender av både gudene og menneskene. De har flere likheter med de gigantiske jotnene, svære skapninger som eksisterte før alle andre levende skapninger, til og med før gudene, og som dermed er et slags urvesen, ikke ulikt titanene i gresk mytologi. Jotnene er derimot ikke alltid onde - noen av dem kan være både kloke og hjelpsomme, i hvert fall om de er i humør til det. Flere norrøne guder har en jotunkvinne som mor, kjæreste eller kone. På mange måter er det nok riktig å si at jotnene representerer kaoskreftene der gudene står for lov og orden.

Selv om Odin er den fremste av gudene, er det utvilsomt tordenguden Tor som er som den mest populære guden i norrøn mytologi. I motsetning til den mystiske og motsetningsfylte Odin har Tor flere menneskelige trekk - han kan være bråsint og oppfarende, men samtidig glad i enkle gleder, som god mat og drikke. I tillegg inntar han ofte helterollen som forsvarer av både guder og mennesker - med sin mektige hammer Mjølner forsvarer han både guder og mennesker mot jotnenes kaoskrefter. Uten ham hadde både mennesker eller guder vært svært dårlig stilt. 

Tidlig på 1000-tallet kom kristendommen til Skandinavia, og den nye troen brakte med seg store forandringer for både dagligliv og gudsdyrkelse. Den norrøne gudetroen ble stemplet som hedensk overtro, og trollene gikk heller ikke upåaktet hen - det var ikke plass til dem i det nye verdensbildet, dermed ble de umiddelbart fiender av denne nye religionen. Riktignok kjempet de imot med de midler de rådde over, særlig sin overmenneskelige styrke - de kunne kaste både store kampesteiner og hele fjelltopper mot kirkene, men siden de var heller dårlige til å sikte, bommet de alltid. Både Bolsø kirke ved Mørekysten, Kvæfjord kirke i Troms og flere andre gamle middelalderkirker har slike trollsagn knyttet til seg.

 Der den rødhårete og rødskjeggete Tor hadde fordrevet troll og jotner med sin hammer, møtte trollene nå på en ny motstander i arvtageren Olav den Hellige, også han med rødt hår og skjegg. Flere sagn fra tidlig middelalder forteller om sankt Olavs kamp mot jotner og troll han møtte på sin kristningsferd, og mange steder i Norge kan vi se rester etter disse kampene. Et godt eksempel er Jutlamannen, som står ved Kongeveien over Filefjell mellom Lærdalsøyri og Vang. Ifølge sagnet skal kong Olav ha vært på tur over fjellet for å kristne valdresværingene. På veien mistet hesten hans en sko, og da Olav steg av for å spikre den på igjen, så han at det sto en jutul og ei trollkjerring oppe i lia og lo av ham. Olav ble sint og slo hammeren i en stein og utbrøt: «Statt de der i stokk og stein, og ver ikkje folk til mein». Og med det samme ble både jutuen og gygra til stein. Gygra falt ned rundt år 1800, men Jutlamannen står ved Kongeveien og kan sees den dag i dag.  

Elisabeth Schøyens bok om Olav den Hellige er utstilt på Trollmuseet. Foto: Privat. 

Kanskje har disse Olavssagnene hatt en slags propagandafunksjon i tidlig middelalder? Vanlige folk kunne som regel ikke lese og skrive, men sagn og eventyr om troll kjente de til. Ved å la Olav den Hellige, kristendommens fremste forkjemper, overta tordenguden Tors rolle i kampen mot troll og jotner, kunne gamle folkelige forestillinger leve videre, men tilpasset et nytt, kristent verdensbilde.