Å male Fanden på veggen - Fanden i norske eventyr og sagn

-
Fanden. Hinmannen. Lucifer. Djevelen. Den Onde. Gammel-Erik. Fryktet barn har mange navn. Eller, er han egentlig så skummel og farlig som folk skal ha ham til? 

Fra eventyret Gutten og Fanden. Foto: Privat

De fleste religioner og myter opererer med to motpoler - det gode og det onde. I de vestlige religionene jødedom, kristendom og islam personifiseres ondskapen gjennom Djevelen (arabisk: Iblis, som betyr motstander), den falne engelen som motarbeider Gud. 

Djevelen opptrer jevnlig i norske folkeeventyr, myter og sagn, som oftest omtalt som Fanden, Hinmannen eller Gammel-Erik. Valget av navn er ikke tilfeldig; Fanden stammer mest sannsynlig fra det norrøne fjándi, som betyr fiende, i  betydningen Guds fiende. Å omtale Den Onde ved hans rette navn var ikke å anbefale, navn hadde makt og kunne få Styggen selv til å innfinne seg. Tilnavn som Gammel-Erik, Hinmannen (den andre mannen) og han Tykje var de vanligste; på engelsk er Old Hob ofte brukt. 



I de sagn og eventyr hvor Fanden opptrer, er det som regel for å innkassere gjeld, som regel sjelen til et menneske som har inngått en pakt med ham. Eventyrene om Skipperen og Gammel-Erik, eller i Smeden de ikke turde slippe inn i Helvete er eksempler på slike. Imidlertid er det Fanden selv som blir lurt, gjennom at hovedpersonen utsetter ham for en umulig oppgave (en såkalt adynaton), eller rett å slett å være så vanskelig å ha med å gjøre at Fanden må gi opp sitt forsett. Også i eventyret Gutten og Fanden (eventuelt Fanden i nøtta) er han ganske så lettlurt - en guttunge kan uten problemer hamle opp med ham. Noen ganger, som i eventyret om Fanden og futen, fungerer han også som en håndhever av rettferdigheten; den grådige futen blir hentet dit han hører hjemme, trass i sine forsøk på å unnslippe sin skjebne. Totalt sett utgjør han snarere en komisk figur i eventyrene våre og er ikke mye å være redd for. 
Fanden og futen. Foto: Privat


Fanden opptrer i flere ordtak og uttrykk, som å «male Fanden på veggen», «Fanden er løs» og «Fanden og hans oldemor.» Hvem «fandens oldemor» egentlig er, får vi aldri noe konkret svar på, men mye tyder på at hun er en verre skapning enn Fanden sjøl! 

Fanden skal visstnok være en mesterlig spillemann, særlig på Hardingfele. Under den pietistiske bevegelsen, som kom til Norge via Danmark og Tyskland på 1700-tallet, ble felespill forbudt, da det kunne føre til dansing, drikking flørting og generell moro, noe pietistene så med stor skepsis på. Mesterspillemenn ble ansett å ha lært kunsten av Den Onde selv (tidligere skulle de ha lært å spille av Fossegrimen), og fela ble ansett som Djevelens instrument, noe den nifse folkevisa Fanitullen gjenspeiler på utmerket grotesk vis.  


Fanden kan likevel være en luring, så ikke inngå avtaler med ham over en lav sko. Skulle uhellet være ute, er han heldigvis lett å lure, så det er ingen grunn til å male Fanden på veggen! 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre bukkene Bruse - den usensurerte versjonen

-
Bilde
  De tre bukkene Bruse er et av våre mest kjente folkeeventyr, som alle har et forhold til. Vi blir fortalt det gjentatte ganger, både hjemme og i barnehagen, og i en ny barnebokserie av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund drar bukkene både på badeland, til Syden og begynner på skolen.  Men fortalte egentlig Asbjørnsen og Moe hele sannheten om bukkene Bruse? Jeg tror ikke det - så her følger derfor den fullt usensurerte versjonen! NB! Leses på eget ansvar - forfatteren tar IKKE ansvar for eventuelle traumer som følge av tapt barndoms uskyld!  Otto Sinding, 1879. Public Domain.  De tre bukkene Bruse Det var en gang tre bukker som skulle gå til seters for å gjøre seg fete, og alle tre  het de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss som de skulle over, og den største bukken Bruse tenkte at det sannsynligvis bodde et troll under broa, for der liker troll å bo. Men den største bukken var en skikkelig feiging, og ville ikke risikere livet mot trollet.  «G...
Les mer

Prinsessa som ikke lot seg målbinde

-
Bilde
Erik Werenskiolds illustrasjon til eventyret. Public domain.       Det var en gang en konge. Han hadde ei datter som var både klok og viljesterk, og hun sparte ikke på sine ord. Men kongen var en gammeldags mann og likte dårlig at noen talte ham imot, aller minst hans egen datter. Jenter skulle jo tie og adlyde, mente han. Han syntes derfor at hun var både vrien og vrang, og tenkte at det beste nok var å få henne gift så snart råd var. Derfor lot han lyse ut på alle landets kirkebakker at den som kunne målbinde prinsessa, skulle få både henne og halve riket. Men prinsessa var ikke den som lot seg styre uten videre, må du vite. Hun fikk sin far til å love at dersom ingen klarte å målbinde henne, da skulle hun selv råde i riket som dronning alle sine dager. Det var mange som ville prøve seg, kan du tro, for de tenkte at å målbinde ei prinsesse kunne vel ikke være så stor en kunst. Så frierne kom i flokk og følge fra alle kanter av riket, men prinsessa var så klok i ord...
Les mer

Kjerringa mot strømmen - revansj for ei tøff dame!

-
Bilde
I eventyret om Kjerringa mot strømmen møter vi det som må sies å være et av det førindustrielle samfunnets mer grelle utslag av mannssjåvinisme. Mannen og kona krangler om hvorvidt åkeren skal skjæres eller klippes, og siden mannen er av den gammeldagse typen som ikke tåler at et kvinnfolk sier ham imot, ender det med at han regelrett drukner kjerringa si. Men får drapet noen konsekvenser for ham? Neida! Tvert imot gjøres det et humoristisk poeng ut av at kjerringa er så vrang og vanskelig (sett fra mannens perspektiv) at når de sokner etter henne, viser det seg at hun har flytt opp mot strømmen – slik at de finner henne ovenfor fossen! For å yte den stakkars kjerringa litt rettferdighet har jeg derfor valgt å lage en ny versjon, der hun endelig får framstå som den standhaftige, selvhevdende og tøffe dama hun egentlig var. Og muligens som oppfinneren av en sentral maskin innen landbruket...  Her følger altså en ny versjon av Kjerringa mot strømmen – med kjønnsperspektiv. Erik ...
Les mer