Folketroens Femme Fatale

Forside fra Tonje Tornes' bok Hulder (2013)

 Jepp, Huldra er ei dame du ikke kødder med!

I det store og hele er den skandinaviske folketro-mythosen, særlig etter at kristendommen kom, et utpreget patriarkalsk mythos. Heldigvis er det én skikkelse som står ut som et hederlig unntak: Huldra, vår egen femme fatale - ei dame som trass i sitt søte, uskyldige utseende er sterkere enn ti mannfolk samlet, og som ikke nøler med å sette selvhøytidelige, late og sjåvinistiske fyrer ettertrykkelig på plass. 

Huldra er lett å gjenkjenne - ei vakker dame, gjerne lyshåret, som kan påtreffes i skogen eller på fjellet mens hun gjeter kyr. Men ser du nærmere etter, får du øye på kuhalen som stikker frem under skjørtekanten. I noen tradisjoner har hun innhul rygg, og noen steder gaupeører. I motsetning til troll og andre eventyrskapninger, er hun ikke nødvendigvis fiendtlig innstilt til mennesker - det kommer i stor grad an på hvordan de behandler henne. Særlig er hun vennlig innstilt mot barn, og ofte hjelper hun bortkomne barn med å finne veien hjem igjen. Men mannfolka bør virkelig passe seg...

Den aktive parten

Kjønnsrollene var klare i det førindustrielle samfunnet - mannen var den aktive parten i beilingsprosessen, som ellers i samfunnet, mens kvinnen værsågod skulle være avventende og passiv. Å vise for sterk interesse, ta initiativ og stille krav ble regnet som ukvinnelig. Ikke minst på det erotiske området skulle kvinnen være den som "holdt igjen"; seksuell løssluppenhet var noe av det verste en kvinne kunne beskyldes for - det er en grunn til at løsaktighet og såkalt "horete" oppførsel ble hardt slått ned på. Dobbeltmoralen lenge leve... 

Huldra blåser langt i disse forventningene; liker hun en mann, er hun ikke redd for å vise det. Hun er den aktive parten som jakter på den partneren hun selv vil ha, og hun er ikke redd for å stille tydelige krav - hun tar ikke hvem som helst. Men noen golddigger er hun ikke - rikdommer har hun nok av selv. Den mannen som har sjans hos henne, må være lojal, trofast og arbeidssom. Om han følger henne inn i berget, venter det ham et liv i luksus og overflod. Men aldri vil han kunne vende tilbake til menneskenes verden. 

Huldra kan imidlertid bli så forelsket at hun går med på å bosette seg i menneskenes verden. Under vielsen i kirken vil da halen hennes falle av. Sin skjønnhet beholder hun heldigvis, og paret kan regne med hjelp fra slekta hennes i fremtiden dersom de kommer i vanskeligheter. Men det forutsetter at mannen behandler huldrekona si pent. Gjør han ikke det, får han slekta hennes på nakken! 

Ofte viser det seg for huldras del at mannen hennes er både arbeidssky og lat. Heldigvis for hennes del ordner det seg til slutt; trass i at halen nå er falt av og at hun nå har en udødelig sjel, har hun fortsatt all sin styrke i behold, og slike eventyr ender alltid med at latsekken blir satt grundig på plass!

Femme fatale og tidlig feminist

Jeg simpelthen elsker huldra! Endelig ei dame som nekter å spille rollen som "damsel in distress", som eventyrprinsesser har for vane. For meg er hun selve legemliggjøringen av en tidlig feminist; fysisk og mentalt sterk, selvstendig og uavhengig, men samtidig beskyttende og omsorgsfull overfor de som står henne nær, villmarkens dyr og fugler inkludert. Men hvorfor har hun blitt så populær?

I det patriarkalske førindustrielle samfunnet hadde kvinner få anledninger til å lufte sin frustrasjon over tingenes tilstand - da risikerte de juling i beste fall, og heksebålet i verste fall. Huldra må ha vært en kjærkommen avveksling og sikkerhetsventil, hvor damer kunne drømme om endelig å få sette mannfolka på plass.