Seierherrene (menneskene) skriver historien

 Det er normalen at trollet er skurken i eventyrene våre - de kidnapper prinsesser, samler seg store gullskatter og representerer i det store og hele alt som er ondt og skummelt. Som historiker vet jeg likevel at historien skrives av seierherrene. Folkeeventyrene våre ser jo hele handlingen fra menneskenes perspektiv, primært fra heltens/heltinnens synsvinkel! Hvordan ville eventyrene sett ut fra trollenes synsvinkel? Dersom trollene bare ville være i fred i skog og fjell, og de slemme menneskene kom og drepte dem for å få tak i rikdommene deres? Som et eksperiment har jeg derfor valgt å omskrive eventyret om Askeladden som kappåt med trollet for å gi trollet en stemme. Mine damer og herrer, jeg presenterer herved: Eventyret om trollet som ble offer for Askeladdens svik og bedrageri.

Theodor Kittelsens kjente illustrasjon 

Trollet som ble offer for Askeladdens svik og bedrageri

Det var en gang, som vel kunne være, et troll. Trollet bodde for seg selv langt inne i en tykk, mørk skog, hvor det så til at alt som levde der hadde det bra. Trollet trivdes både godt og vel der i skogen, for ingen mennesker hadde noen gang satt sin fot der. Gull og sølv hadde det dessuten på kistebunnen så det monnet, så det led aldri noen nød. 

Så var det en dag da trollet tok sin sedvanlige tur gjennom skogen for å se til at alt sto vel til med både stort og smått. Da hørte det med ett en uvanlig lyd; det lød som om noen hugg ved. Trollet ble nysgjerrig og la på sprang mot lyden, og tror du ikke det sto en bondegutt der, midt i tjukke granskauen, og hugg ved! Trollet ble harm over at menneskene hadde trengt seg så langt inn i skogen hans, og dessuten hugg ned trærne og forstyrret både dyr og fugler, så han knyttet neven og gikk mot gutten. «Om du hugger i min skog, så dreper jeg deg!» ropte han. Gutten ble redd, kastet øksa fra seg og løp hjem det forteste han vant. Glad og fornøyd gikk trollet hjem igjen; menneskene skulle nok ikke få hugget ned skogen hans, nei!

Dagen etter gikk trollet atter en tur i skogen da han på ny hørte øksehugg. Da kan kom frem til der lyden var, så han at det var nok en bondegutt, bror til den forrige, som sto der så freidig og hugg som om han eide skogen. Trollet ble sint for at menneskene forstyrret livet i skogen slik, så han trampet frem mot gutten, knyttet neven og ropte: «Om du hugger i min skog, så dreper jeg deg!» Gutten ble redd, kastet øksa og sprang hjem det forteste han vant. 

Nå begynte trollet å bli urolig, for han likte ikke at menneskene trengte seg så langt inn i skogen hans. dyr og fugler ble nervøse av slikt, og om han ikke passet på, kom nok ikke trærne til å få stå i fred heller. Nei, her gjaldt det å passe godt på så ikke menneskene ble for dristige. 

Neste dag hørte trollet nok en gang lyden av øksehugg i skogen sin. Han ble sint og gikk for å skremme bort denne inntrengeren, og da han kom frem til der det ble hugget, møtte han nok en gang en bondegutt, yngre og mindre enn de to forrige. Dette var nok yngstesønnen i huset, tenkte trollet. Han blir sikkert enda lettere å skremme enn brødrene hans. Trollet gikk frem og brølte rasende: «Om du hugger i min skog, så dreper jeg deg!» Men denne gutten var ikke så lettskremt som brødrene sine, må du vite. Han tok opp en hvit stein fra skreppa si: «Tier du ikke still,» skrek han, «så skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!»

Trollet ble livende redd: «Nei, kjære spar meg,» tryglet og bad det, «jeg skal hjelpe deg å hugge.» Og trass i at trollet syntes det var ille å hugge ned sin egen skog, turde han ikke annet for å berge livet. Det er nok mer ved denne vesle bondegutten enn jeg ser, tenkte trollet. 

Da det led mot kvelden, insisterte bondegutten på å få bli med hjem til trollet. «Nå kan du vise meg veien hjem til deg, for det er nærmere til deg enn til meg,» sa han. Trollet fryktet fortsatt for sitt liv, og turde ikke annet enn å la gutten følge med. Da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta. Nok en gang viste gutten hvor skremmende sterk han var. «Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.»

«Nei kjære vene,» sa trollet, for han var redd for å miste brønnen sin. «Gjør du opp varme, så skal jeg gå etter vann.»

Da trollet kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor gryte med graut.

«Vil du som jeg,» sa gutten, «så skal vi kappete.»

«Å ja!» svarte trollet, for det var han sikker på at han skulle slå den spinkle, vesle guttungen i. 

Men samme hvor mye trollet åt, så holdt guttungen følge, skjefull for skjefull. Trollet undret seg over dette, og enda mer da han så at gutten skar hull på magen sin så grøten begynte å tyte ut. Men han sa intet, for han var redd for denne merkelige gutten med kjempekreftene, som også viste seg å kunne ete som et troll. Men da de hadde ett en stund til, måtte trollet legge fra seg skjeen. «Nei, nå orker jeg ikke mer,» sa han.

«Du skal ete!» svarte gutten. «Gjør bare som meg og skjær hull på magen din, så kan du ete så mye du vil!»

«Men det må vel gjøre gruelig vondt?» spurte trollet. 

«Å, ikke noe å tale om,» svarte gutten. 

Det stakkars trollet turde ikke gjøre annet enn det gutten sa, og så kan en vel vite at han satte livet til. Men skurken Askeladden, som hadde vunnet over trollet med svik og bedrageri, stjal alle rikdommene til trollet og tok dem med seg hjem for å berike seg selv og familien sin. 

Og snipp, snapp, snute - så var eventyret ute, for både trollet og skogen det passet på.