Jomfru i nød eller selvstendig heltinne?

Ikke mye jomfru i nød her! (Kittelsen, 1907)

Heltinnene i våre eventyr fortjener et innlegg for seg selv. De er tross alt igangsettere av handlingen i de aller fleste eventyr - ofte i form av å være en jomfru i nød som er blitt kidnappet av et troll eller en annen slemming, slik at helten må ut for å redde henne og være barsk og mandig. Er dette likevel hele sannheten, mon tro?

Heldigvis ikke. Det finnes massevis av selvstendige, sterke og tøffe jenter i folkeeventyrene våre - den smarte bondejenta i eventyret Herremannsbruden brukte jeg tidligere som et godt eksempel på ei jente som rundlurer alle de teite mannfolka rundt seg. I eventyret Høna tripper i berget er det den yngste søsteren som redder sine to eldre søstre fra et bergtroll, og attpå til stjeler hun trollets rikdommer mens hun først er i gang. Vi må dessuten nevne Mestermø, hovedpersonen i eventyret med samme navn, ei prinsesse som bruker sine magiske evner til å redde både seg selv og den heller tafatte helten fra trollet.

Selv de arketypiske "jomfruene i nød" sitter heller ikke med hendene i fanget, selv når de er kidnappet og bergtatt. I eventyret om Risen som ikke hadde noe hjerte på seg er prinsessen Askeladdens viktigste hjelper for å beseire trollet, det samme gjelder kongsdøtrene i eventyrene De tre kongsdøtre i Berget det blå og Soria Moria Slott. De holder øyne og ører åpne og hodet kaldt, og verken dåner eller får panikk. Hele tiden er de på utkikk etter en mulighet til å slippe unna, eller i det minste til å gjøre tilværelsen utholdelig inntil det byr seg en redningsmulighet. 

Selv om eventyrheltinnene vanligvis ikke svinger sverdet selv, er de likevel i besittelse av viktige egenskaper som hjelper dem i å lykkes. I eventyret om De tolv villender er det prinsessens tålmodighet, utholdenhet og lojalitet som hjelper henne i å befri sine forheksede brødre. Selv i møtet med en grusom, smertefull død på bålet nekter hun å svikte dem. Prinsessen i Østenfor sol og vestenfor måne reiser gjennom mange land og møter mye motstand før hun omsider når frem til sin elskede, og det er hennes kløkt og list som berger dem begge fra trollkjerringa. 

Ønsket om en likeverdig partner

Noen eventyrprinsesser er virkelig ikke redde for å fortelle helten hvor skapet skal stå. Jeg tenker først og fremst på heltinnen i Prinsessen som ingen kunne målbinde. Denne prinsessa er så vanvittig lei alle de platte, intetsigende smiskerne som prøver å fri til henne, for innerst inne lengter hun etter er en fyr med vidd og intelligens på sitt eget nivå. Skal hun finne den rette, må hun sette mannfolka på prøve, og de fleste når henne ikke til skosålene engang.

 Det samme gjelder prinsessa i Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le - endelig møter hun en fyr som ikke er så selvhøytidelig som de sedvanlige frierne hennes - en som har selvironi og ikke er redd for å menge seg med allmuen og å drite seg ut! Dette er damer som vet hva de vil ha, og de tør å stå på krava! 

Heltinnene i våre eventyr er derfor slett verken hjelpeløse eller tafatte, tvert i mot er de både sterke, lure og lojale. De drar selv ut for å redde en prins, hjelper aktivt til for selv å bli befridd og stiller tydelige krav til mannfolka - dette er damer vi skal ha all mulig respekt for! Lenge levevåre heltinner!